Test av Mini Countryman Cooper S E All4: Elektrisk i kulda?
Denne artikkelen ble oppdatert for over ett år siden, og kan inneholde utdatert informasjon.

Ladbare hybrider flest sliter med å levere elektrisk kjøring med kald batteripakke. En ladbar Mini fikk utfordringen på vår faste landeveisrunde.
Tittelen på denne testen kunne vært «Mens vi venter på en helelektrisk Mini». Og den kommer, trolig i løpet av neste år.
Det er ofte krevende å få de ladbare hybridene til å levere elektrisk kjøring vinterstid. En rekke modeller krever hele 10 plussgrader for å gå elektrisk uten lading/forvarming. Det er rett og slett kritisk dårlig.
For BMW og Minis del var det 5 plussgrader som gjaldt fram til november 2017, mens helelektrisk kjøring – såkalt eDrive – nå er mulig ned til tre minusgrader. Altså en forbedring på åtte grader.
Men det er ikke alltid nok. Kaldeste målte temperatur (i bilen) under denne testen, på landeveisrunden, var 11 blå.
Lading fram til avreise, og forvarming av batteripakke og kupé, tjener selvsagt også rene elbiler på. Elbilene er bedre utstyrt for å fikse krevende værforhold, og selv om de kan miste rekkevidde, starter de som regel uten å kny.
På de ladbare hybridene er det gjerne forbrenningsmotoren som starter når bylufta trenger utslippsfritt som mest. Det betyr at de, foruten å få mer elektrisk rekkevidde for å nå opp til kravene i den nye WLTP-målesyklusen, må få bedre evne til elektrisk drift også i kaldt klima.
I praksis røk enda noen prosenter på oppvarming av kupeen før kjøringen skulle starte, slik at gjenstående batterikapasitet i praksis var 90 prosent. En kjapp beregning tilsier at det tilsvarer rundt fem kilowattimer (kWh) av de tilgjengelige 5,7.
Turen startet i 4,5 minusgrader. Da det naturligvis ikke lot seg gjøre å starte turen helelektrisk, på grunn av det bilen kaller «systemkrav», ble valget å kjøre Auto eDrive – der bilen kombinerer strøm og bensin som best den kan.
Etter drøyt 1,5 mil var batteriet kommet ned på 65 prosent – altså et forbruk tilsvarende 29 prosent.
Herfra fikk batteriet sørge for framdriften alene. Det holdt til 30,7 kilometer, og vi kom i praksis til Hokksund. Da kom beskjeden om at «Max eDrive ikke tilgjengelig. Høyspenningsbatteriet er ikke tilstrekkelig ladet».
Da fortalte batteriet at det hadde 6 prosent igjen. Altså holdt 87 prosent til de 30,7 kilometerne, som forløp med et gjennomsnittlig strømforbruk på 1,75 kWh/mil (bildet over).
7,86 liter ble klemt på tanken etter 149,5 kilometer. Da var tanken like breddfull som før jeg startet på runden. Det ga et reelt gjennomsnittsforbruk av bensin på 0,52 liter på mila, og nok en gang slo realiteten kjørecomputeren. Den viste 0,53.
Hele turen forløp forøvrig med en gjennomsnittsfart på nokså ordinære 67,6 km/t.
Denne gang hadde vi dessverre ikke tilgang til MINI Connected-appen, som skal fikse jobben bedre. Samtidig er det også kjent at tjenesten har vært ustabil i det siste, men problemet skal ifølge BMW Norge være løst.
Uansett; bilen beregnet elektrisk rekkevidde til 32 kilometer, og det holdt i praksis til 31,7 – fra Drammen sør til Åros i Røyken. 36 minutter tok det, og ga en gjennomsnittsfart i morgentrafikken på ganske nøyaktig 53 km/t.
Ytterligere stikkprøver gjennom uka med elektrisk nærkjøring viste et gjennomsnittlig strømforbruk på mellom 2,1 og 2,5 kWh/mil, ved ulike batteritemperaturer.
Det gir gjennomsnittlig 0,55 liter på mila, og det til tross for at bilen ble ladet ved praktisk talt hver eneste mulighet. Den jevne ladetiden via 3,4 kW-kursen i garasjen var 2,5 timer. Det tilsier at Minien beregner rundt åtte kilowattimer (kWh), før lade- og overføringstap.
Jeg kom ut av tellingen på antall fulladinger, men det var mellom seks og åtte. Altså ble det tilført mellom 50 og 65 kWh til batteriet fra strømnettet.
Eksakt strømforbruk er dermed krevende å fastslå (kjørecomputeren gir et tall det er vanskelig å tro på) dersom man ikke logger nitid ved hver eneste anledning, men det er altså grunn til å tro at det gikk med minst 1 kWh/mil.
Isolert sett er kanskje ikke et bensinforbruk på landeveisrunden på drøyt halvliteren, med pen kjøring og gjennomsnittsfart på snaut 68 kmt/t, så galt. Men det er mer enn dobbelt så mye som det NEDC-fabrikkoppgitte tallet på 0,24. Dét tallet kommer man ikke i nærheten av uten å kjøre mest veldig korte turer og lade ditto ofte.
Det er ganske kjipt at det ikke er mulig å starte bilen helelektrisk for å rusle kortere turer i kulda når batteriet er kaldt, og at forklaringen som serveres er «systemkrav» (bildet over). Man trenger ikke alltid å tyne rekkevidden i hverdagen, og da er det ikke nødvendigvis et problem at bilen går halvparten så langt som vanlig på strøm.
Hvis man er flink til å lade, vel å merke. Og – selv om det ikke var hovedpoenget i denne testen – drøyt tre mil elektrisk rekkevidde er naturligvis ingenting å skryte av. Vår krav har lenge vært minst fem.
PS. Testbilen hadde bare gått snaut 30 mil da vi hentet den. Det kan naturligvis ha påvirket resultatene.